De fleste pasientene kommer til osteopatisk behandling med smerter og plager fra muskelskjelettappartet.

Lokalisasjonen hvor pasienten oppgir å ha smerter og plager blir undersøkt, men i tillegg blir andre områder i kroppen undersøkt som anatomisk kan forklare pasientens plager.

Spesielt for osteopatien er at denne videre undersøkelsen omfatter kroppens bindevevsnettverk. Bindevevet omslutter alle strukturer i kroppen (muskler, ledd, knokler, indre organer, dekker kroppens hulrom), danner glideflater mellom strukturene, overfører biomekaniske krefter og har med seg blodårer, lymfe og nerver.

Undersøkelsen i bindevevsnettverket kan avdekke restriksjoner som ved osteopatisk behandling gir reduserte smerter og plager i muskelskjelettapparatet.

Smerter og plager som pasienter opplever betraktes som et resultat av forstyrret eller endret interaksjon i den menneskelige organisme.

Det er sammenhenger mellom bindevevsnettverket, muskelskjelettsystemet og organsystemet.

Forstyrret eller endret nerveimpulser fra et organ og dets omliggende bindevevsstrukturer kan gi forstyrret eller endret funksjon i muskelskjelettsystemet, med eller uten smerter.

Utdanning i osteopatisk medisin legger grunnleggende vekt på dette gjennom hele studiet. Fag som ivaretar dette er bl.a. posturale (holdning) og biomekaniske modeller, nevrologiske modeller, respiratoriske og sirkulatoriske modeller, embryologiske(fosterutvikling) modeller, organ-somatisk integrasjonsmodeller og nevroendokrin immunologi modeller.

Alle disse modellene er basalmedisinske og forskningsbasert.

Alle disse modellene betrakter, beskriver og forklarer organismens samspill under normale helseforhold, men også ved smerter, plager og sykdom.

Normal balanse og harmoni i organismen omtales i medisinsk terminologi for homøostase, mens smerter, plager og sykdom er en allostatisk tilstand.

Ved allostase er de homøostatiske mekanismene forstyrret eller endret.

Osteopatens oppgave er å bidra under behandling til at organismen kommer tilbake til en homøostatisk tilstand.

For utfyllende info se også (link): osteopatisk forståelse av helse og sykdom:

Hva skiller osteopatisk manuell medisin (OMM) fra andre manuelle terapiformer:

Innledning

Osteopati er et etablert og anerkjent system innen medisin som benytter manuell kontakt i diagnose og behandling. Med stor respekt for kroppens integrerte systemer under helse og sykdom, legger osteopatien spesiell vekt på samspillet mellom struktur og funksjon og kroppens evne og tendens til selvhelbredelse, noe som gjenspeiles i og influerer osteopatisk diagnostikk og behandling.

Kroppen er sammensatt av mange bevegelige deler, enten det er mellom leddflater og muskler, den rytmiske bevegelsen av organer, blodflyt eller den mikroskopiske interaksjonen mellom celler. Når kroppen er fri for restriksjoner og bevegelser er intakte og normale, vil kroppen bedre kunne takle smerte, stress og har et potensial til å helbrede seg selv.

Alle kroppsdeler fungerer sammen i et integrert samspill. Hvis en del av kroppen

hindres i sin bevegelighet, så vil resten av kroppen måtte tilpasse seg og kompensere for dette.

Hvis den ikke klarer dette så kan dette skape inflammasjoner, betennelser, stivhet og andre funksjonelle helseplager. Disse plagene kan i enkelte tilfeller være veldige smertefulle.

Osteopatens rolle er å bedre tap av bevegelighet i områder med restriksjoner, slik at kroppen igjen kan tilpasse seg en mer økonomisk situasjon.

Osteopater innehar en opptrent evne til å kjenne vevskvalitet å differensiere hvilke vevstype som forårsaker forstyrrelsene. Osteopaten tester deretter bevegelse og spenning i vevet for å avdekke forstyrret vevsfunksjon. Dette utføres med varierte manuelle teknikker som er skånsomme for mennesker i alle aldre fra nyfødte til eldre.

Utdanning i osteopatisk medisin legger grunnleggende vekt på dette gjennom hele studiet. Fag som ivaretar dette er bl.a. nevroendokrin immunologi modeller, posturale (holdning) og biomekaniske modeller, nevrologiske modeller, respiratoriske og sirkulatoriske modeller, embryologiske(fosterutvikling) modeller og organ-somatisk integrasjonsmodeller. Alle disse modellene er basalmedisinske og forskningsbasert.

Alle disse modellene betrakter, beskriver og forklarer organismens samspill under normale helseforhold, men også ved smerter, plager og sykdom. Normal balanse og harmoni i organismen omtales i medisinsk terminologi for homøostase, mens smerter, plager og sykdom er en allostatisk tilstand. Ved allostase er de homøostatiske mekanismene forstyrret eller endret. Osteopatens oppgave er å bidra under behandling til at organismen kommer tilbake til en homøostatisk tilstand.

Ved smerter og plager, uten at sykdom (patolotgi) foreligger, kan osteopatisk behandling derfor være hovedbehandling. Under sykdom og patologi kan osteopatisk behandling være et supplement til medisinsk behandling.

Aarbakke-rapporten sier: ”En sykdomstilstand i indre organer vil forårsake et nervestimulus til ryggmargen. Via mellomforbindelser vil dette stimulus kunne gi seg utslag i både sanseforandringer og bevegelsesinnskrenkninger i strukturer med nervepåvirkning fra samme nivå. Omvendt vil stimulering av hud, muskulatur og knokler kunne påvirke sykdomsprosesser i indre organer, særlig i tidlig fase.”

Rapporten sier videre: ”Materialet som foreligger (fra osteopatene – red. merk) beskriver en rekke studier som støtter den grunnleggende forutsetning for osteopatisk behandling av sykdommer utenfor muskelskjelettsystemet, nemlig at det er en sammenkobling i eller utenfor ryggmargen av nervefibere fra det autonome og somatiske nervesystemet. Dette aspektet av osteopatien anses som dokumentert”.

Noe av det første som dannes under embryologisk utvikling er bindevevsnettverket. (fascien) Dette omhyller og omslutter alt vev og alle celler i kroppen. I dette nettverket forløper alle sirkulatoriske og nevrologiske systemer. Det har derfor vært essensielt i osteopatien å forstå dette systemets funksjon og samspill, og hvordan dette influerer funksjon og struktur i alle kroppssystemer. Dette nettverket har ingen start og ingen slutt.

Bevegelsesinnskrenkning i dette bindevevet kan ha lokal og mer global innflytelse på organismen. Patologiske prosesser, traumer og arr påvirker dette vevet. Dette gjelder bindevev som omhyller organer, muskler, nerver, blodkar, sentralnervesystemet osv.

Osteopatisk manuell (palpatorisk) diagnostikk søker disse bevegelsesinnskrenkninger i hele organismen, ved alle typer smerter, plager eller sykdom.

Symptomområder har ofte vevsforandringer i større eller mindre grad. Dette forstyrrer lokalt fysiologien: stoffskifte, nervefunksjon og sirkulasjon. Disse forandringene, kalt dysfunksjoner, kan hvis de har stått der lenge, være synlige ved billeddiagnostikk, eller de gir smerte ved provokasjon, og/eller det foreligger tap av normal bevegelse som avdekkes av terapeut. Dette er kjent av alle manuelle terapiformer. Disse manifesterer seg oftest gjennom smertesignaler og er tydelige for så vel pasient som behandler.

Osteopater søker i tillegg til disse også andre dysfunksjoner som eventuelt foreligger i kroppen. I mange tilfeller foreligger det såkalte ”stille” dysfunksjoner som lokalt ikke gir symptomer. Men i andre tilfeller kan de være symptomgivende, uten at dette har kommet frem under sykehistorien. Dette kan være tidligere traumer, skader, sykdomstilstander, operasjoner og lignende. Denne dysfunksjonen kan stå i sammenheng med dysfunksjonen som gir pasientens plager/smerter eller andre symptomer. Sammenhengen kan være nevrologisk via somatiske eller autonome(ubevisste) nervereflekser, hormonell, biomekanisk, respiratorisk eller sirkulatorisk. Det finnes svært mange sammenhenger i kroppen.

I kroppen kan det foreligge flere symptomgivende dysfunksjoner, men det kan også foreligge flere såkalte ”stille” dysfunksjoner.

Når den osteopatisk diagnosen er klar, og det ikke foreligger kontraindikasjoner for osteopatisk intervensjon, velges behandlingsteknikker ut ifra hvert enkelt tilfelle som behandles. Teknikker velges ut ifra vevets tilstand, smerte, nevrologiske og/eller sirkulatoriske forhold, type problem, typologi osv.

Ifølge forskning er det kjent at sykdomstilstander i organer kan forårsake sanseforstyrrelser, smerter og bevegelsesinnskrenkninger i ryggsøylen gjennom nerveforbindelser. En medisinsk behandlet sykdomstilstand i organ vil føre til en reparasjonsfase. Som Aarbakkerapporten konkluderer vil det pga mellomforbindelser i ryggmargen fortsatt være rekfleksbuer som opprettholder den somatiske dysfunksjonen. (sanseforstyrrelser, smerter og bevegelsesinnskrenkninger i ryggsøylen)

Det er også kjent at organ (og alt annet vev i kroppen) som har vært sykt, gjennomgår en reparasjonsfase og det dannes lettere arr og sammenvoksninger.

Alle organ er omhyllet av bindevev og dette bindevevsnettverket guider alle nerver og sirkulasjonssystemer til og fra organet. Bindevev/organvev med arr og sammenvoksninger kan forstyrre normal sirkulasjon og /eller være opphav til fortsatt nevrologisk fyring til ryggsøylen. Osteopater behandler dette bindevev for å hjelpe kroppen til bedre sirkulasjon lokalt, og å dempe nevrologisk fyring til ryggsøylen.

Mange organ er også direkte knyttet til muskler, slik som mellomgulvet, bekkenbunnen og hofteleddsbøyeren. Disse musklene er utsatt for mekanisk irritasjon forårsaket av arr etter sykdomstilstander og/eller operasjoner i organer. Følger vil være nedsatt funksjon fra disse musklene som forstyrrer normal leddfunksjon, muskelfunksjon og kan skape smerter og plager lenge etter (år) sykdom er behandlet.

Det finnes derfor svært mange forbindelser og relasjoner i kroppen som osteopatene er opptatt av og betrakter i hvert enkelt tilfelle. En uoppdaget forbindelse, med en såkalt ”stille” dysfunksjon, vil fortsette å skape problemer for vedkommende. Dette fører ofte til forlengede sykemeldingsperioder, forlengede plager for individet, flere besøk til terapeuter og leger, og med økte kostnader for pasient og samfunn.