1. Osteopat: Det enkelte land kan velge å etablere et full eller deltids utdanningsprogram. Kravet for opptak til deltids utdanningsprogram er oftest minimum godkjenning og autorisasjon som fysioterapeut eller lege. De må gjennomgå 5 til 6-årig utdanning inkludert forskningsprosjekt, og passere et standardisert eksamensprogram. Utdanningen gir studenter et sertifikat eller et diploma i osteopatisk medisin. Noen deltids program er etablert gjennom et universitet og fører til en bachelor grad i osteopati. I de fleste land har en deltids utdanning ført til en overgang til fulltids osteopatisk studium. Opptak til fulltidsprogram krever minimum eksamen artium. Fulltids curriculum er fra 4 til 5-årig og leder til minimum bachelor grad. Studenter må fullføre et forskningsprosjekt og passere teoretisk og praktisk eksamen med eksterne eksaminatorer.

2. Osteopatisk lege: Noen land har valgt å etablere et eget postgraduert program kun for autoriserte leger som ønsker trening i osteopatisk medisin, eller program for medisinstudenter. Disse programmene er enten full eller deltids utdanningsprogram.

Begge curriculum inneholder full trening innenfor osteopatisk manuell medisin, diagnose og osteopatisk filosofi. Studenter introduseres til osteopatisk vitenskap, basalmedisin, biomekaniske, medisinske og osteopatiske konsept, under supervisjon og frem til studenter er komplette primærkontakter innen osteopatisk medisin.

I følge World Osteopathic Health Organization (WOHO) er det ønskelig med et fulltids utdanningsprogram som tilrettelegger komplett supervisjon i en klinisk setting. Generelt er deltids programmer betraktet som foreløpige trinn mot fulltids utdanningsprogrammer.

Målet med utdanningen i osteopati er ifølge WOHO å utdanne til et nivå i osteopatisk vitenskap, osteopatisk klinisk diagnostikk og behandling, for å møte minimumskrav til kompetanse innen praksis og primær helsekontakt, med hovedvekt på behandling av nevro muskelskjelett- systemet.

Osteopatisk trening og utdanning:

Osteopaten må utvikle en sterk viten i basale og kliniske vitenskaper, klinisk diagnose og osteopatisk diagnose og behandling. Den praktiserende osteopat må ha kunnskap om den medisinske behandlingen og hvordan denne kan influere den osteopatiske behandlingsplan. Den basale kunnskap om medisinske og operative protokoller er nødvendig for kompetent praksis som primærkontakt for pasienter.

 Den praktiserende osteopat må ha følgende kompetanse:

1. en forståelse av basal vitenskap slik som forståelsen av normale kroppsfunksjoner, kroppens tilpassning ved sykdom, metoder for diagnostikk, mekanismer ved terapeutisk intervensjon og kroppslige responser under terapi.

2. en forståelse av biomekanikk i menneskekroppen av ledd, bindevev og muskler i ekstremiteter, ryggsøyle, hodet, bekkenet, abdomen og brysthulen. Dette inkluderer biomekanikk av organer, nervesystemet, sirkulatoriske systemer, bindevevsnettverket og kraniet.

3. En palpatorisk og klinisk evne til å diagnostisere forstyrret funksjon i overnevnte systemer og kroppsvev.

4. En forståelse av den osteopatiske historikk og osteopatisk medisin og forståelse av det osteopatiske konsept slik det utøves i helseøyemed.

5. Utvikle ekspertise og høy kvalitet i palpatorisk diagnose og applisering av osteopatiske teknikker. Dette er en essensiell komponent i osteopatisk praksis. Utvikling av manuelle ferdigheter krever tid og praksis. Supervisjon i klinisk ferdighet er en essensiell del av den osteopatiske treningen.

6. Utvikle høy kvalitet i osteopatisk undersøkelse med interpretasjon av kliniske tester inkludert billeddiagnostikk og laboratorieundersøkelser.

7. utvikle høy kvalitet i ikke-medisinsk behandling av muskelskjelettlidelser.

8. Utvikle et fundament av klinisk kunnskap som gir osteopaten evne til å stille en differensialdiagnose og utarbeide en behandlingsplan.

9. Utvikle evnen til å kritisk evaluere vitenskapelig og klinisk informasjon.

10. Ha kunnskap om absolutte og relative kontraindikasjoner og indikasjoner for osteopatisk behandling og avdekke når en pasient trenger å henvises til en annen helseutøver.

Fag inkludert i osteopatisk Curriculum: 

1. Historikk og basis filosofi for vitenskapen

2. Modeller for helse og sykdom

3. Historikk om osteopati og osteopatisk medisin

4. Osteopatisk filosofi og prinsipper

5. Sikkerhet og etikk

6. Osteopatisk vitenskap

a. Biomekanikk

b. Basis teori av mekanikk og virkningsmekanisme av teknikker

7. Basis osteopatisk teori

a. Postural/Biomekanisk modell

b. Nevrologisk Modell

c. Respiratorisk- sirkulatorisk Modell

d. Nevroendokrin Immunologisk Modell

e. Viscero-somatisk Integrasjons Modell

f. Bioenergetisk Modell

g. Viscero-somatisk Integrasjons Modell

h. Bioenergetisk Modell

8.  Klinisk Diagnose

a. Pasient anamnese og opptak av sykehistorie

b. Osteopatisk palpatorisk undersøkelse og diagnose

c. Generell fysikalsk undersøkelse og diagnose

d. Spesifikk nevro - muskelskjelett undersøkelse og diagnose

e. Generell syntese av lab funn og billeddiagnostiske data

9. Osteopatisk behandling: Osteopatiske manipulative evner i minimum:

a. Direkte teknikker

 i. Manipulasjonsgrep (High velocity low amplitude thrust)

 ii. Artikulasjon

 iii. GOT (General Osteopathic technique)

 iv. MET (Muscle energy technique)

b. Indirekte teknikker

 i. Functional techniques

 ii. Counterstrain

 iii. BLT (Balanced ligamentous tension)

 iv. Ligamentous articulatory strain

c. Kombinerte teknikker

 i. Myofascial/fascial release

 ii. Osteopati i det kranielle felt

 iii. Ikke-voluntære mekanismer

 iv. Viscerale teknikker

d. Refleks baserte teknikker

 i. Chapman’s reflekser

 ii. Triggerpunkter

 iii. (NMT) Nevromuskulære teknikker

e. Sirkulatoriske baserte teknikker

 i. Lymfepumpe teknikker

f. Indikasjoner og kontraindikasjoner for spesielle teknikker og tilnærming

10. Generell medisinsk tilnærming til de mest vanlige plager og sykdom med en hovedvekt på muskelskjelett plager

11. Klinisk supervisjon

12. Forskning

a. Introduksjon i forskningsmetodikk

b. Medisinsk statistikk

c. Vitenskapsbasert praksis

d. Forskningsprosjekt under supervisjon

13.  Klinisk dokumentasjon

a. oppbevaring av journal

14. Generell vitenskap innen:

a. Biologi

b. Fysiologi

c. Anatomi

 i. Makroskopisk anatomi

 ii. Nevroanatomi

 iii. Histologi

 iv. Biokjemi

 v. Funksjonell anatomi

d. Embryologi

e. Biomekanikk

f. Immunologi

15. generell klinisk vitenskap hos voksne og barn

a. Patologi og patofysiologi

b. Nerve systemet

 i. Psykiatri

c. Ortopedi/ Reumatologi/muskelskjelett

d. Kardio vaskulær

e. Pulmonær

f. Gastrointestinal

g. Endokrin

h. Gynekologi

i. Dermatologi

j. Otolaryngokoli

k. Radiologi

l. Lab diagnostikk

16. Pasient tilnærming innen:

a. Nutrisjon

b. øvelser

c. akutt behandling

d. Ortoser

e. Livsstil

Kontinuerlig profesjonell utvikling:

Osteopater som primærkontakt trenger å opprettholde og utvikle sin medisinske, vitenskapelige og osteopatiske kunnskap og videreutvikle sine kliniske ferdigheter. Kontinuerlig postgraduert trening og utdanning er en nødvendighet. Nasjonalt og internasjonalt ivaretas en kontinuerlig postgraduert utdanning og kompetanse og er et krav til den enkelte osteopat for ivaretakelse av lisens, diplom og medlemskap.

USA: fullt ut lisensierte osteopat- leger. (osteopathic physician D.O)

American Osteopathic Association (AOA) ble dannet i 1897 og deretter Association of Colleges of Osteopathy for standardisering av curriculum og trening. Under den 1. og 2. verdenskrig ble svært mange leger i USA sendt for å tjenestegjøre i forsvaret, og som et resultat av dette ble osteopater overlatt til mye av den medisinske service som man fortsatt trengte i landet. Etter hvert økte den medisinske og osteopatiske treningen og på slutten av 1960 tallet ble en serie av politiske manøvrer gjennomført av California Medial Society som tillot osteopater i California å få lisens som M.D (Medical Doctor). Etter dette begynte mange stater å godkjenne og likestille M.D og D.O titler. I dag er alle lisensierte osteopater å betrakte som leger (physicians) med full rett til å praktisere i alle stater, og de kan delta i postgraduerte programmer i ethvert medisinsk og kirurgisk felt. Osteopatisk filosofi, prinsipper og teknikker undervises de fire første årene av treningen mot en D.O tittel. I løpet av den postgraduerte treningen er osteopatisk filosofi, prinsipper og teknikker varierende undervist i forhold til spesialist utdanningsprogrammet. Men et av spesialistprogrammene er OMM. (Osteopathic Manual Medicine)

England: amerikansk utdannede osteopater begynte å komme til England like etter opprettelsen av American School of Osteopathy (1892). I 1911 ble British Osteopathic Association dannet og en osteopatisk klinikk i London ble etablert.

British School of Osteopathy ble etablert i 1917. I 1946 ble London College of Osteopathy åpnet for å ivareta postgraduerte program for engelske leger. In 1993 kom Osteopaths Act som legaliserte og autoriserte den osteopatiske profesjon. General Osteopathic Council (GOsC) ble etablert i 1998 for å ivareta utdanningsstandarder, profesjonens utvikling og pasientsikkerhet. GosC er direktoratet for alle praktiserende osteopater i England, inklusive leger som praktiserer osteopatisk medisin.

EU: I 1998 bestemte European Union of Health Administration i en resolusjon å akseptere alternativ og komplementær medisin, selv om spesifikk utdannelse og praksis ikke ble inkorporert.

Osteopati kom til Europa (utenom England) etter den 2. verdenskrig, gjennom amerikanske og engelske utøvere. Konferanser og kurs ble holdt av besøkende osteopater, og ble holdt separat for leger og andre terapigrupper innen manuell medisin. På 60-tallet ble mer organiserte kurs holdt for leger og fysioterapeuter primært fra Østerrike, Belgia, Frankrike og Tyskland. I begynnelsen av 80-tallet eksisterte disse og andre programmer i Russland, Italia, Nederland og andre europeiske land.